Oslo-helg med Velledalen IL – vi spring saman

Oslo Maraton-helga er over, og Velledalen IL-friidrett kan sjå tilbake på ei svært triveleg,

sosial og innhaldsrik helg i hovudstaden. Rundt 25 VIL-løparar frå Sunnmøre, Trondheim og

austlandsområdet var samla for å representere klubben på ulike distansar. Ei sprang

trippelen, mange sprang halvmaraton, medan ein del stilte på 10 for Grete.

Det vart ei helg med mykje løpeprat, forventningar, nervar, oppmuntring, pep-talk og ikkje

minst heiarop. For det er nettopp noko av det som kjenneteiknar VIL-løparane. Vi støttar

kvarandre, gir kvarandre ros og oppmuntrar kvarandre, både før, under og etter løpet. Og

ser vi ei VIL-trøye ute i løypa, ja, då skal det heiast. Gjerne høgt og tydeleg. Det skal også

helst takast bilete, for dette skal sjølvsagt forevigast. Ein veit aldri når ein kan få bruk for

dokumentasjon på at ein faktisk var der.

Nokre av deltakarane kom til Oslo allereie torsdag, medan dei fleste frå Sunnmøre kom

fredag. For oss som kom med fly, var det berre å få sjekka inn på hotellet og kome seg

vidare til Tøyen for å hente startnummer på årets Expo. Expoen var flytta til Tøyen på grunn

av gravferda til Kong Harald og stengde klokka 20.00, så her var det berre å halde tempoet

oppe. Startnummer skulle hentast, og i tillegg var det sjølvsagt mogleg å sikre seg både

snacks, drops, gels, klede og diverse anna løpeutstyr. Expoen er ein litt farleg stad dagen før

løp. Ein går inn for å hente startnummer og kjem gjerne ut med ting ein ikkje visste fanst –

og som ein plutseleg er heilt sikker på at ein ikkje kan gjennomføre løpet utan.

Laurdagen var den store løpsdagen. Først ut var Christina Holmberg, som skulle

gjennomføre trippelen. Maratonstarten gjekk klokka 09.00, og ein gjeng VIL-løparar var

sjølvsagt på plass for å få med seg starten og ønskje Christina lukke til på første etappe. Ho

hadde tross alt berre tre løp framfor seg. Vi andre kunne nøye oss med eitt.

For oss er det viktig å vere der det skjer. Vi ønskjer å støtte kvarandre og vere ein del av

løpsopplevinga, også når vi sjølve ikkje står på startstreken. Det er noko heilt spesielt med

dette miljøet. Vi møter folk vi kjenner godt, folk vi kjenner litt, og kanskje nokon vi møter for

første gong. Men når vi står saman i VIL-trøya, er det kort veg til både samtale, oppmuntring

og heiarop.

Etter maratonstarten var det ei stund til halvmaratonstarten klokka 13.00. Nokre rusla langs

løypa og Karl Johan, medan andre tok turen opp i Slottsparken. Der var den flotte

blomsterhagen til minne om Kong Harald absolutt verdt eit besøk.

Før halvmaratonstarten var det klart for det obligatoriske fellesbiletet utanfor Victoria Hotel i

Rosenkrantz' gate. Rundt 25 VIL-løparar stilte opp, og det var eit flott syn å sjå den store

gjengen samla midt i Oslo sentrum. Her var løparar med ulike mål, ulik form og ulike

ambisjonar, men alle med den same klubben i ryggen.

Etter kvart som halvmaratonløparane gjorde seg klare til start, var mange av VIL-løparane

som skulle springe 10 for Grete allereie ute i løypa. Dei heia, ropa, tok bilete og følgde med

på klubbkameratane som var i aksjon. Når ein først har fått på seg VIL-trøya, verkar det som

heiarop kjem ganske naturleg.

Det vart mange gode og motiverande heiarop langs løypa. Og når ein sjølv står ute på

asfalten og kjenner at beina byrjar å bli tunge, betyr det faktisk mykje å høyre eit kjent «Heia

VIL!» frå sida av løypa.

Når 10 for Grete-løparane skulle starte rundt klokka 16.30, vart rollene bytta. No var det

halvmaratonløparane som var ferdige med sitt løp, og dei som framleis følte seg spreke nok

til å stå på beina, gjekk ut i sentrum for å heie på 10 for Grete-gjengen.

Det vart på mange måtar ein stor VIL-stafett gjennom Oslo sentrum, der løparane heia

kvarandre fram gjennom dagen. Du heiar på meg, og eg heiar på deg. Slikt skaper

fellesskap, og det betyr mykje når kreftene byrjar å minke.

Og innsatsen stod det ikkje på. På halvmaraton vart det sett personlege rekordar, og mange

av VIL-løparane sette årsbeste på distansen. For ein av oss vart det også litt ekstra spesielt:

Same løype, same distanse og nøyaktig same sluttid som for to år sidan – 1.25.17. Berre éin

liten detalj var annleis: Det hadde gått to år sidan sist. Og sidan vedkomande heller ikkje ser

på klokka undervegs i løpet, må ein vel kunne seie at det var ganske godt timet – heilt utan å

vite tida undervegs. 😊

På 10 kilometer fekk vi også både nye personlege rekordar og løparar som gjennomførte sitt

første 10-kilometersløp i Oslo. Det viser at det vart gitt full innsats av alle – uansett nivå og

målsetjing. Her var det mykje å vere stolt av.

Og under ei slik helg blir det sjølvsagt også plass til nye titlar. Ei av dei meir uoffisielle, men

ikkje nødvendigvis mindre prestisjefylte utmerkingane, gjekk til «helga si store

negative-splitt-dronning». Slike titlar blir gjerne til heilt av seg sjølv når løpepraten går, og

kan fort bli ein del av VIL-historia. 😄

Vêret var stort sett på løparane si side under maraton og halvmaraton, medan 10 for

Grete-løparane fekk litt meir regn mot slutten. Men litt regn skremmer vel ikkje ein

sunnmøring. Vi er jo van med at vêrmeldinga meir er eit forslag enn ei garanti.

Etter løpa var det tid for middag og sosialt samvær. VIL-løparane fordelte seg på ulike

restaurantar rundt omkring i Oslo. Ein gjeng tok turen til Delicatessen på Aker Brygge,

medan andre hadde avtalt middag andre stader. Etter ein lang dag med løping, heiarop og

mykje aktivitet var det godt å setje seg ned, ete godt og senke skuldrane.

Seinare på kvelden samla mange av VIL-løparane seg til ein felles sosial prat i andre etasje

på Hotel Victoria. Her var det slutt på kilometertider, pulssoner og løpsstrategiar. No var det

viktigaste å prate, le og oppsummere dagen – og kanskje finne ut kvar alle hadde fått vondt.

For sjølv om vi reiste til Oslo for å springe, handlar slike helger om mykje meir enn sjølve

løpet. Det handlar om å møte gode klubbkameratar, bli kjend med nye folk, dele nervar før

start, få oppmuntring når ein treng det og heie andre fram. Det handlar om å glede seg over

andre sine prestasjonar, uansett om det er ein PB, ein årsbeste, ein første 10-kilometer eller

rett og slett ei god gjennomføring.

Det positive løpsmiljøet mellom VIL-løparane er noko heilt eige. Her er det rom for både den

som jagar sekund, den som prøver å gjennomføre sitt første løp, og den som kanskje ikkje

heilt veit kva målet er før startskotet går. Vi er ulike løparar, men vi klarer å glede oss over

kvarandre.

Søndagen kom, og etter kvart gjekk turen heimover for VIL-løparane på ulike tidspunkt.

Hotellrom vart rydda, bagasje pakka og kursen sett heimover – denne gongen utan

startnummer, men med medaljar, løpsminne og kanskje litt stive bein i bagasjen.

Vi VIL-løparar reiser heim stolte, godt nøgde, oppmuntra og veldig glade for å ha fått

oppleve ei Oslo-helg saman med ein flott, positiv og kjekk gjeng som representerer

Velledalen IL-friidrett.

Dette er absolutt ein flott gjeng å reise på tur saman med. Her er det plass til dei som spring

fort, dei som spring litt rolegare, dei som jagar tider og dei som først og fremst ønskjer gode

løpsopplevingar. Og ikkje minst er det plass til nye medlemmer, nye ansikt og nye

løpehistorier.

Kanskje blir vi endå fleire neste gong?

For i Velledalen IL-friidrett handlar det ikkje berre om sekund, kilometer og plasseringar. Det

handlar om løpeglede, fellesskap, oppmuntring, humor og gode opplevingar saman.

Vi spring kanskje kvar vårt løp, med våre eigne mål og våre eigne utfordringar – men vi

spring saman.

Takk for ei fantastisk Oslo-helg – og takk for fellesskapet!

Velledalen IL – saman er vi sterkare. ❤️💙

Per Inge Bjørnestad