Litt stoff omkring det å vere o-løpar

Desse var mellom dei 405
løparane som var i aksjon andre dag av Oppdal 2-dagers:

D 9-10: Sofie Fløttum Fauske

H 9-10: Mikkel Ibsen
Lervåg og Tobias Ibsen Lervåg

N-open: Sigurd Fløttum
Fauske

N 2-open 10-16: Johan
Fløttum Fauske

B-open 17-: 2. Marianne
Fløttum 30.17 10. Øystein Vikingsen
Fauske 50.55

AK-open: 7. Pernille Ibsen
Lervåg 39.33

Skygge: Øystein Fauske

Framifrå innsats også
andre dag. Flott stigning for Marianne med glimrande 2.plass i klasse B-open,
for utøvarar 17 år og eldre. Marianne gjennomførte stødig utan bommar av noko
slag. Ektemannen Øystein vart nummer ti i same klasse. Pernille vart nummer to
i AK-open laurdag. Ho hadde pallplassering innan rekkevidde også sundag. Men
inn mot sjette post vart det «krøll». Strekktidene viser at ho tapte masse tid,
faktisk 4-5 minutt til dei beste. Sjølv om siste del av løpet gjekk glitrande,
måtte ho nøye seg med sjuande plass.

Pernille har skildra
korleis ein o-løpar har det i ein slik situasjon. Ein situasjon ALLE hamnar i.
Somme oftare enn andre.

Kartet for området kring
sjette post ligg ved.

Jeg skal
sende deg et bilde av kartet mitt for strekket jeg bommet. Det var en svært
detaljert skråli hvor man både skulle holde styr på detaljer, retning og høyde,
og hvor det dermed var fort å gjort å gjøre en feil. Jeg stupte
rett ned i det vanskelige området og forsøkte å holde styr på alle detaljene
underveis, noe jeg til sist gikk helt i surr med. Jeg ser etterpå at jeg burde
ha holdt meg oppe på ryggen og tatt posten oppe fra. Man blir selvsagt
utrolig irritert når man ikke får det til, men det er sikkert også det som gjør
o-løp så gøy, og gjør at man løper o-løp til man stuper i graven. Man blir
nemlig aldri utlært, det er en stor utfordring hver evig eneste gang. Man
tenker alltid at det er ting man kunne ha gjort bedre, og man får lyst til å
prøve igjen og gjøre det litt bedre neste gang. Man tror selvfølgelig alltid at
man skal gjøre det bedre neste gang ;-) Det er fryktelig irriterende å bomme
seg vekk på en post slik jeg gjorde på post 6 igår, men hvis jeg skal prøve å
snu det til noe positivt så er det bra for både ungene (og voksne nybegynnere)
å se at alle gjør feil, og at det går bra det. Man tror at man "bare"
skal lære seg å orientere og så handler det bare om å være i god form og løpe
fort. Det å løpe fort er ikke så fryktelig viktig på mosjonsnivå i
orienteringsløp. Det viktigste er å orientere, og det er det som er gøy. Store
og små må lære seg å bomme, for alle bommer i større eller mindre
grad, og det viktige er da å klare å beholde roen og lese seg inn igjen. Det er
fryktelig vanskelig; især å beholde roen. Det er en stor overgang for
barna å skulle springe selv etterhvert. Det er stor forskjell psykisk på å ha
en foreldre bak, også selv om man ikke får hjelp. Det
krever ganske mange løp før barn kan løpe alene i ukjent terreng og
føle seg trygge på det. Samtidig er det en utrolig mestringsfølelse når man
endelig får det til; og det gjelder både voksne og barn. Marianne hadde en
riktig god opplevelse søndag hvor hun hadde god kontakt med kartet og hele
veien forstod hva hun så og hvor hun skulle løpe. Det er den følelsen man
trener for å få. Det beste man kan oppleve som o-løper er å ligge i
forkant o-teknisk slik at du vet hva som kommer før det kommer, og du bare
løper og sjekker av alle detaljene som ser ut slik som du tenkte at de skulle.
Å løpe fort eller få en bestemt plassering kommer lengre nede på ønskelisten
enn følelsen av mestring og kontroll. Å finne en post litt tilfeldig (slik som
jeg til sist gjorde med post 6 igår) er ikke spesielt tilfredsstillende, men
det er selvsagt bedre enn å ikke finne den :-) Som alltid; Oppdal med o-løp,
pizza i sentrum, bading i innsjø og bading i badeland ga mersmak og vi satser
på å stille neste år igjen; kanskje en enda større VIL-gjeng neste år, hvem vet
:-)

Pernille